Hva er meningen med livet?

Dette spørsmålet har alltid opptatt meg.

Kanskje er det egentlig et kvasispørsmål. Det er kanskje ingen iboende mening.

Eller er det slik at vi alle er små brikker i en større hensiktsmessig utfoldelse, som vi egentlig aldri kan forstå med vårt begrensede sinn...?

Hegels filosofi er en historiefilosofi som omhandler at Verdensånden, Gud, universalkraften (her kan man substituere med hvilket uttrykk man selv er mest komfortabel med). Verdensåndens ferd gjennom historien er Guds erfaring av seg selv, og vi er på en måte Guds disipler som skal konkretisere hans planer. Men hva med alt det onde? Er ikke Gud uendelig god? Hva med 2 verdenskrig og Hitlers massakre av jødene? Hvordan passer det inn i Guds erfaring av seg selv gjennom historien? Først kan man spørre seg om hva som egentlig er godt og ondt. Ting bare er. Det er kanskje bare menneskene som projiserer sine følelser over på ting/fenomener/saker. På den annen side - for at Gud skal erfare seg selv så man han også oppleve det "onde" for at vi skal få forståelse for det "gode".For å få en forståelse for hva det gode er så er det nødvendig at vi forstår det i lys av hva det ikke er. Det er jo i kontrastene vi fatter ting. For at jeg skal ha det bra,så må jeg vite hvordan det er å ha det dårlig. Hegel ble beskyldt for å være rasist, men jeg vil hevde at det tyder på en overfladisk lesning av Hegel. Han stilte seg ikke til doms over de partiklulære hendelsene i historien, men han så på historiene fra et annet nivå. Han beskrev de kreftene som beveger historien fremover. Og nå i ettertid så kan vi jo se at menneskeheten lærte masse av 2 verdenskrig og betyndningen av menneskeverd.

Men over til meningen med livet igjen... Kanskje er det rett og slett så enkelt som Inger Hagerup forfekter i diktet om mauren:

Mauren

Liten?

Jeg?

Langtifra.

Jeg er akkurat stor nok.

Fyller meg selv helt

på langs og på tvers

fra øverst til nederst.

Er du større enn deg selv kanskje?

Kanskje er rett og slett meningen hver enkelt av oss. Det at hver enkelt skal fylle seg selv fra topp til tå.

Det å lete etter meningen utenfor seg selv kan kanskje beskrives som å ha gått seg vill i en labyrint.